Rompetroll

Jeg elsker våren. Og noe av det flotteste med vår er bjørk, løvetann, hvitveis og fuglekvitter om morgenen. Da jeg var liten elsket  jeg også bjørk, løvetann, hvitveis og fuglekvitter om morgenen. Og rompetroll.

Der jeg vokste opp, hadde vi nok av rompetroll-hjem på alle kanter. Myrer, små dammer og bekker var et yndet sted for froskermødre å putte eggene sine i. Jeg elsket å følge med klekkingen av disse eggene, og kunne sitte i timevis og se på dem, samle noen av  dem i glass og sette i vinduskarmen på rommet mitt. For meg var dette forsvarsløse og foreldreløse små skapninger som trengte en sånn som meg for å greie seg i livet. Og det var mitt påbelagte ansvar her i verden.


Vi hadde en stor dam ute i myra vår, der det hver vår var haugen på av disse gelèklasene som jeg elsket som mine egne, helt fra de var egg og frem til de små, svarte trolla kom ut.Jeg tror faktisk at det var der jeg begynte å utvikle et gryende morsinnstinkt.


Det som var til stor frustrasjon, var jo at denne myra var på eiendommen til han Kaldhol-Hans på nabogården. Og han slapp løs kuene sine der om sommeren. Ikke at vi var redde dem, men de kunne være irriterende klumsete og brautete, og tok null hensyn til disse små, hjelpeløse rompetrollene mine,  og trampet glatt rett opp i hjemmet deres. Grusomt hensynsløst! Trøsten var at de likte seg best der det var mest gress og minst vann og gjørme. Så idyllen fortsatte noenlunde uforstyrret, og livet og vårsola var fantastisk.

Så kom dagen da idyllen ble brutt. Det var en varm vårdag, sola skinte og fuglene kvittret. Jeg kom hjem fra butikken, blid og glad. Da jeg kom opp på toppen av Kaldholbakken, så jeg det monsteret av en gravemaskin kjøre rundt midt i myra.   Kalhol-Hans hadde fått den ville idèen at han skulle lage grøfter i myra mi for å fjerne vannet. Sånn at kuene kunne kunne få trakasère rompetrollene maksimalt, og gresset skulle få vokse der. Galskap! Kugalskap!!!

Jeg passet på dammen min hver dag, med broren min på slep. Han var et og et halvt år yngre enn meg, og ble min tapre, lille hjelper. Vi så gravemaskinen nærme seg dammen vår fra dag til dag, og jeg følte dette var blodig urettferdig. Det var vel da narturforkjemperen og demonstranten i meg ble født. Jeg hatet dette spygule monsteret så inderlig, og så hjelpesløst på at paradiset mitt bli lagt i ruiner, bit for bit, omgjort til grøfter og svarte moldhauger. Jeg hadde mest lyst å grisebanke Kaldohol-Hans, og visste akkurat hvordan Karius og Baktus hadde følt det ovenfor tannlegen.

Plutselig en dag så jeg gravemaskinen stå parkert like i nærheten av dammen min. Dammen var kjørt over, og vannet var svart av mold og gjørme. De stakkars barna mine svømte rundt i panikk, gispet etter luft (eller rent vann) og ropte på meg med de svake, pipende stemmene sine. Mange av dem lå inntørket og døde i gjørma. Jeg begynte umiddelbart redningsarbeidet, og med bøtter og spann, mugger og syltetøyglass flyttet vi hundrevis av rompetroll til en annen dam. Jeg husker at det var med tårer og snørr og med livet som innsats jeg reddet barna mine.


Hvor mange hundre vi greidde å redde, aner jeg ikke. Men innsatsen var det ikke noe i veien med, det husker jeg. Gravemaskinen forsvant etterhvert, og dammen min fikk igjen fred og ro til å bli et hjem for fremtidige generasjoner rumpetroll. Og det må vel også nevnes at samtidig med dette, stod det et syltetøyglass i vinduskarmen på rommet mitt og klekket ut både rompetroll og mikrosmå frosker etterhvert i sola. Disse fant en dag veien ut av glasset, og forsvant på uante veier i det grønne vegg-til-veggteppet mitt.
Det oppdaget mamma. Kan si det sånn at hun ikke akkurat brukte innestemmen sin når hun sa fra om det inntrufne...

I dag må jeg smile når jeg tenker tilbake. Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av den gleden jeg følte hvert år over å finne rompetroll-egg. Og fortvilelsen og maktesløsheten da jeg prøvde å redde alle sammen fra den sikre død.




Gode minner fra en av min barndoms mange verdener.