Diktsamlingen min og sånn...

Jeg har faktisk skrevet en haug med dikt hovedsakelig da jeg var tenåring. Det må vel sies at jeg var en veldig følsom jente, på godt og vondt. Jeg var stor sett alltid ulykkelig forelsket, og skrev mange dikt om dette. Ellers var det livet og verden som opptok meg. Det er vel på tide at disse diktene også får sin plass på bloggen min. Så her kommer noen av dem, og ja, det er lov å både gråte og le!

9.mars 1992:

HENDER

Vi folder hendene for å be.
Vi bruker dem til å onanere med.
VI tar opp maten vår med hendene.
VI bruker dem til å slå, drepe.
Vi planter blomster med hendene.
Stryker over kroppene til hverandre med dem.
Trekker dem til oss når andre rekker sine hender mot oss.
De blir lett blodige, av vårt eget eller andres blod.
Vi lager malerier, vakre ting med hendene.
Eller våpen.
Noen får makt gjennom hendene.
Andre gjemmer ansiktet sitt i dem.

Hvordan ville verden ha vært uten hender??

18.nov 1994:

TID

Mennesket har skapt

sin egen fødsel

Sin egen død

For å kunne kalle det imellom

et liv

Så skapte mennesket klokka

for å få trygghet

i livet

Drepe redselen for å dø,

drepe redselen for å leve evig

Mens mennesket

lever

for å forberede

døden,

er havet

bølgene

vinden

universet

tidløst

Men mennesket trenger

klokka

for å kunne mestre

å møte

et annet menneske

11.mars 1995:

SOLEN, MÅNEN OG TIDEN

"Jeg elsker deg!"

ropte Solen til Månen

og prøvde å strekke

solstrålene sine

ned mot ham.

Men Månen forsvant

nedi Havets dyp

med et taushetens smil

og ble borte.

Havet omfavnet ham,

de forenet seg

i sin ensomme veldighet.

Solen ropte på Tiden.

"Hjelp meg" ba hun.

Og Tiden lovte

at en dag,

ved evighetens endevei

skulle hun

utslette Havet,

la det renne bort.

Og da skulle

Solen

få omfavne

Månen

og de skulle bli

til ett.

"Release me" by Oh Laura.

Mitt hjerte

Jens Bjørneboe er og blir en av mine favorittforfattere.
Diktsamlingen "Mitt hjerte" og CD'en "Våpenløs" er to av mine kjære skatter.       
             

Ti dager før han 9. mai 1976 tok sitt eget liv på øya Veierland utenfor Tønsberg, reiste Jens Bjørneboe inn til Oslo for å spille inn Våpenløs. Alkoholisme, angst og depresjon hadde satt tydelige spor i den 55 år gamle forfatteren, noe som også høres av sårheten på denne utgivelsen.

"Mitt hjerte" er et av de diktene jeg er mest glad i. 
Det ble også lest i Bjørneboes egen begravelse.

 Mitt hjerte

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn,
det har hverken hjem eller sted å bo,
det har ikke klær, ikke mat og sko,
det har hverken seng eller barnetro.
Det har ingen ro.

Mitt hjerte det er en fattiggutt.
Han vandrer bestandig fra gård til gård,
han tigger om brød og en melketår,
han tigger om klut å ha på et sår.
Og han tar hvad han får.

Han tigger om filler og ting å ha på,
å få sitte på krakken og hvile en stund,
å få ligge på låven og få sig en blund.
Men så stanger en stut, og så bjeffer en hund.
En mann bruker munn.

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn.
Det har glemt sin mor. Det har glemt sin far.
Men det spør efter dem overalt hvor det drar.
Og det spørsmål er alt hvad det eier og har.
Og det får ikke svar.

Så tok jeg i hånden den fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved mig selv jeg har kjær.
Din far har du søkt både fjernt og nær.
Han er ikke her.

Din far han bor bak blåner syv.
Der har han det vakreste slott som fins,
og finner du dit, blir du glad til sinds.
Mitt hjerte, mitt hjerte, da blir du prins.
Da blir du prins.

Rompetroll

Jeg elsker våren. Og noe av det flotteste med vår er bjørk, løvetann, hvitveis og fuglekvitter om morgenen. Da jeg var liten elsket  jeg også bjørk, løvetann, hvitveis og fuglekvitter om morgenen. Og rompetroll.

Der jeg vokste opp, hadde vi nok av rompetroll-hjem på alle kanter. Myrer, små dammer og bekker var et yndet sted for froskermødre å putte eggene sine i. Jeg elsket å følge med klekkingen av disse eggene, og kunne sitte i timevis og se på dem, samle noen av  dem i glass og sette i vinduskarmen på rommet mitt. For meg var dette forsvarsløse og foreldreløse små skapninger som trengte en sånn som meg for å greie seg i livet. Og det var mitt påbelagte ansvar her i verden.


Vi hadde en stor dam ute i myra vår, der det hver vår var haugen på av disse gelèklasene som jeg elsket som mine egne, helt fra de var egg og frem til de små, svarte trolla kom ut.Jeg tror faktisk at det var der jeg begynte å utvikle et gryende morsinnstinkt.


Det som var til stor frustrasjon, var jo at denne myra var på eiendommen til han Kaldhol-Hans på nabogården. Og han slapp løs kuene sine der om sommeren. Ikke at vi var redde dem, men de kunne være irriterende klumsete og brautete, og tok null hensyn til disse små, hjelpeløse rompetrollene mine,  og trampet glatt rett opp i hjemmet deres. Grusomt hensynsløst! Trøsten var at de likte seg best der det var mest gress og minst vann og gjørme. Så idyllen fortsatte noenlunde uforstyrret, og livet og vårsola var fantastisk.

Så kom dagen da idyllen ble brutt. Det var en varm vårdag, sola skinte og fuglene kvittret. Jeg kom hjem fra butikken, blid og glad. Da jeg kom opp på toppen av Kaldholbakken, så jeg det monsteret av en gravemaskin kjøre rundt midt i myra.   Kalhol-Hans hadde fått den ville idèen at han skulle lage grøfter i myra mi for å fjerne vannet. Sånn at kuene kunne kunne få trakasère rompetrollene maksimalt, og gresset skulle få vokse der. Galskap! Kugalskap!!!

Jeg passet på dammen min hver dag, med broren min på slep. Han var et og et halvt år yngre enn meg, og ble min tapre, lille hjelper. Vi så gravemaskinen nærme seg dammen vår fra dag til dag, og jeg følte dette var blodig urettferdig. Det var vel da narturforkjemperen og demonstranten i meg ble født. Jeg hatet dette spygule monsteret så inderlig, og så hjelpesløst på at paradiset mitt bli lagt i ruiner, bit for bit, omgjort til grøfter og svarte moldhauger. Jeg hadde mest lyst å grisebanke Kaldohol-Hans, og visste akkurat hvordan Karius og Baktus hadde følt det ovenfor tannlegen.

Plutselig en dag så jeg gravemaskinen stå parkert like i nærheten av dammen min. Dammen var kjørt over, og vannet var svart av mold og gjørme. De stakkars barna mine svømte rundt i panikk, gispet etter luft (eller rent vann) og ropte på meg med de svake, pipende stemmene sine. Mange av dem lå inntørket og døde i gjørma. Jeg begynte umiddelbart redningsarbeidet, og med bøtter og spann, mugger og syltetøyglass flyttet vi hundrevis av rompetroll til en annen dam. Jeg husker at det var med tårer og snørr og med livet som innsats jeg reddet barna mine.


Hvor mange hundre vi greidde å redde, aner jeg ikke. Men innsatsen var det ikke noe i veien med, det husker jeg. Gravemaskinen forsvant etterhvert, og dammen min fikk igjen fred og ro til å bli et hjem for fremtidige generasjoner rumpetroll. Og det må vel også nevnes at samtidig med dette, stod det et syltetøyglass i vinduskarmen på rommet mitt og klekket ut både rompetroll og mikrosmå frosker etterhvert i sola. Disse fant en dag veien ut av glasset, og forsvant på uante veier i det grønne vegg-til-veggteppet mitt.
Det oppdaget mamma. Kan si det sånn at hun ikke akkurat brukte innestemmen sin når hun sa fra om det inntrufne...

I dag må jeg smile når jeg tenker tilbake. Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av den gleden jeg følte hvert år over å finne rompetroll-egg. Og fortvilelsen og maktesløsheten da jeg prøvde å redde alle sammen fra den sikre død.




Gode minner fra en av min barndoms mange verdener.

Berserk

Jeg har fulgt med på letingen etter Berserk siden den dagen jeg hørte om nødmeldingen fra skuta. At dette gjorde ekstra sterkt inntrykk på meg er nok mye fordi jeg fikk med meg serien om Berserk der Alex Rosén var med. En herlig sjarmerende serie. Men også fordi at jeg misunner så veldig disse menneskene som reiser ut i verden, bryter med det som er "normalt" å gjøre.

Jeg har vokst opp med Ragnar Thorseth i "nabolaget" (Herøy), og alltid vært misunnelig på sønnene hans og alle de opplevelsene de har hatt i sin oppvekst. Tenk å få oppleve så mye av verden sammen med foreldrene sine, mens jeg på den tida gikk på skole, drømte om Afrika, gjorde lekser, drømte om Afrika, gikk på korpsøving og på Ten Sing og var ulykkelig forelsket mesteparten av tida. Første gang jeg fikk muligheten til å reise lenger enn til Danmark, var da jeg var 36 år og fikk en uke i Spania. Afrika må nok vente noen år til.

I voksen alder vet jeg at om jeg nå skulle få en vill idè om å gjøre alvor av å kjøpe meg en husbåt, ha skoleundervisning for mine barn ombord og å reise verden rundt, så ville nok både barnevernet og hele "vesenet" komme og slepe meg etter ørene tilbake til A4-rammene deres. Uansett hvor godt forberedt jeg var. Sånn er det bare.

Håpet om å finne Berserk er vel borte, og jeg synes det er veldig trist. Selvfølgelig fordi at disse flotte eventyrerene nok ikke vil bli funnet i live, men også fordi jeg beundrer så veldig mennesker som følger drømmene sine, og reiser ut i den verden som vi andre ser så altfor lite av.

Nå er det tid for å plassere skyld, ansvar og å grave frem lovbrudd og uansvarlighet. Jarle Andhøy får så ørene flagrer, og alle er sinte. I tillegg må han også takle å ha mistet Berserk og disse som fortsatt var ombord, mens han selv er trygt hjemme. Og det snakkes om penger og erstatningsansvar. Om en skal anmelde, putte noen i fengsel. Samfunnet rasler igjen med lenkene sine.

Jeg har ikke akkurat vært glad i Paul Watson tidligere, men nå sitter jeg faktisk igjen med noe som minner om respekt for denne mannen. Skipet "Steve Irwin" har brukt mye tid og ressurser på å lete etter Berserk, men mr.Watson sier at han ikke engang har tenkt tanken på å sende regning. Mulig han forstår hva det vil si å brenne for noe...

I mitt stille sinn lurer jeg veldig på hva som hadde skjedd om disse guttene ombord i Bersek faktisk kom i mål, kom frem til Antarktis, fikk markere at det er 100 år siden vår store helt og eventyrer Roald Amundsen tok risikoen og reiste til de samme trakter. Om det da hadde blitt snakk om regelbrudd og ulovligheter. Om vi og media ville ha hyllet dem, eller dradd frem alle dem som kunne hyle om regelbruddene som ble gjort underveis. Om Jarle Andhøy da hadde blitt stemplet som uansvarlig, selvutnevnt viking på en dumdristig reise.

Poenget mitt er ikke at det skal være fritt fram for å sette sitt eget og andre menneskers liv i fare uten å skulle ta ansvar for eventuelle konsekvenser. Jeg blir også forbannet når folk hopper rundt omkring i for eksempel Trollveggen og gjør andre idiotiske stunts som de faktisk også kan finne på å legge ut på YouTube. Man skal ikke sette andres liv i fare, verken redningsmannskap eller andre utenforstående. Og det er vel derfor vi skal ha lover og regler, for å forhindre at dette skal skje.

Jeg tviler sterkt på at mannskapet på Berserk planla å være dumdristige, uansvarlige eller noe av alt det andre som de har blitt beskyldt for siste ukene. Ja, mulig ting kunne ha blitt gjort annerledes, mulig ikke alt var gjort i politisk riktig rekkefølge, at man skulle ha meldt i fra her og der, søkt om lov og alt det der. Men det endrer ingenting for mannskapet på Berserk.

Dette er enkelt og greit mennesker som følger drømmene sine, gjør det de fleste andre av oss ikke tar sjansen på, nemlig reise ut i verden for å få oppleve livet og verden på en måte vi andre ikke våger, og å ta disse opplevelsene med seg hjem for å kunne dele dem med oss.

Og det som er interessant og ironisk oppi det hele, er at Amundsen selv gjorde et stunt da han dro til Antarktis den gangen for 100 år siden. Han var faktisk på vei til Nordpolen da han plutselig fortalte mannskapet sitt ombord at han hadde endret planene, og at de var på vei til Sydpolen....
Har noen saksøkt vår store eventyrer og helt for dette sprellet?
Hmm... Tror ikke det, nei.

The Road Not Taken

I dag føler jeg for å putte et dikt inn i bloggen min. Det er skrevet av Robert Frost og betyr mye for meg. Spesielt det siste verset er verdt å merke seg. Frost var en veldig klok mann.

Two roads diverged in a yellow wood,

And sorry I could not travel both

And be one traveler, long I stood

And looked down one as far as I could

To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,

And having perhaps the better claim,

Because it was grassy and wanted wear;

Though as for that the passing there

Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay

In leaves no step had trodden black.

Oh, I kept the first for another day!

Yet knowing how way leads on to way,

I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh

Somewhere ages and ages hence:

Two roads diverged in a wood, and I--

I took the one less traveled by,

And that has made all the difference.

Robert Frost

20.04.1874 - 29.01.1963
"I had a lovers quarrel with the world"

Å leve er livsfarlig!

Det var en gang et menneske som trasket rundt i skauen, puttet i seg sopp, bær og ellers alt det rare som kunne puttes i munnen uten å dø av det. Rått kjøtt var jo også en kul greie, så lenge mennesket hadde tenner og evne til å tygge det. Jeg tror ikke det mennesket var så nøye på om det man puttet i munnen var rått, kunne inneholde baktierier, virus, snyltedyr som små hvite marker og andre mikromonstre. Ikke ble det brukt Jif Baderom, Lambi toalettpapir, antibakterielle greier eller annet stæsj. Og jeg tørr vedde på at heller ikke en eneste dråpe med Zalo ble brukt. Og folk var lykkelig uvitende om hva dagens forskere mener om dette. Datidens forskere lærte vel en del av å observere hva som skjedde med folk om man puttet feile ting i munnen, og noterte seg det nok bak de skitne ørene sine.  Mulig levealderen var i laveste laget, men de levde mens de levde, og døde når de skulle det. Verken mer eller mindre.

I dag leste jeg i VG følgende : "Vektnedgang gir høyere dødelighet"  WTF???
Nå har jeg da brukt en hel høst og en hel vinter på å kvinne meg opp til å gå kraftig ned i vekt! Fordi forskerene sier at det ikke er bra for meg å være kledelig lubben og å bli lettere andpusten sånn helt uten videre, siden dette øker dødeligheten. Og så kommer dette. Og som ikke det er nok, smeller VG også likegodt til med "Fet mat er som kokain". Sånn for sikkerhetsskyld. Det er til å gråte blod av.

Soler jeg meg, kan jeg få kreft, lar jeg være å sole meg, kan jeg få D-vitaminmangel, og siden D-vitamin forebygger kreft, kan jeg få kreft av å mangle det. Spiser jeg, kan jeg dø, lar jeg være, kan jeg dø. Mikrobølgeovner dreper næring i mat, og en kan dø av det. Men rå salat er sunt. Uten dressing og med riktig olje på. Eller uten. Helst bør den også være kokt sånn at bakterier dør.

Fisk er sunt. Og laks er visstnok veldig sunt pga fettet som er mye sunnere enn Meierismør. For det er IKKE sunt. Men har laksen rømt, er den ikke så sunn lenger. Og kan få en haug med parasitter. Og de er ikke sunne. Og for all del: Ikke spis fisk fra Mjøsa, da blir du fullproppa av PCB!!

Konklusjonen min er at alt en foretar seg, alt en gjør eller ikke gjør, alt en spiser eller ikke spiser er dødelig.
Og nå er det jo strengt tatt ingen som har kommet seg gjennom livet med livet i behold heller, når jeg tenker meg om...

Jeg tenker på Karius og Baktus, disse to små som bare ønsket seg loff med sirup på, for å føle ekte lykke. Og at de oppfordret Jens til å gi blaffen i moren sin og gjøre det samme. Spise loff med sirup på. Uten å vite at dette kunne gi dem høyere dødelighet. For vi vet jo alle at loff er ekstremt usunt. Og sirup også! Eller... ER sirup egentlig usunt?
*Google google...*

Folkens, les og nyt! Nye vitenskapelige funn viser at kanadiske lønnesirup kan være bra for helsen

Så da må vel konklusjonen være at Karius og Baktus ikke var så dumme likevel?